Hvis ikke nå, når da?
Når denne kronikken leses, har «halve Norge» pakket sekken til Arendalsuka. Der samles alle gode formål og lidelser, og alle ber om det samme: mer penger til meg og mitt. Men finnes disse pengene?
Bilde: Terje Eide
Skrevet av: Terje Eide, CEO i Nordic Edge
Kronikken var først på trykk i Rosenkilden, august 2025.
Skatteinntektene faller, og offentlig sektor må slankes. Budsjettene strammes inn og offentlige tilbud kuttes. Det er helt åpenbart at det ikke er økonomisk bærekraftig å opprettholde det utgiftsnivået vi har i dag. Det trengs innovative løsninger til å samtlige sektorer.
Men ironisk nok er det som kuttes først, det som kunne gjort oss i bedre stand til å løse utfordringene kommune-Norge står i.
For det er ikke småtteri vi har foran oss. Vi skal bli klimanøytrale innen 2030. Vi skal håndtere flere eldre fordelt på færre unge. Vi skal endre folks reisevaner. Vi skal bruke mindre strøm. Vi skal bygge bærekraftige arbeidsplasser. Alt dette mens vi gradvis omstiller en hel nasjon bort fra oljeavhengighet.
Svaret? Vi sparer oss til fant.
Å nedprioritere innovasjon når vi trenger det som mest er som å skru av kompasset midt i stormen for å spare strøm.
Når gjennomføringen svikter
Historisk og forskningsmessig vet vi at samfunn ofte svikter i gjennomføringen av innovasjon når presset øker. Begeistringen er stor i starten, men når budsjettene strammes og utfordringene spisser seg til, forsvinner ressursene, forankringen og oppmerksomheten. Derfor kalles implementering ofte «det forsømte medlemmet i innovasjonsfamilien». Vi har ikke råd til å gjenta det mønsteret nå.
Det finnes mange selskaper i denne regionen – blant annet i våre sterke innovasjonsklynger – som sitter på nye løsninger på viktige samfunnsutfordringer. Men vi gjør det vanskelig for oss selv. Når offentlig-privat samarbeid nevnes i strategiplaner, er det ofte som pynt. I praksis er det få verktøy, få insentiver og stor usikkerhet. Terskelen for å samarbeide i praksis er høy. Kommunene har ikke den nødvendige vilje eller kapasitet, og næringslivet opplever tilgang som vanskelig. Innovasjonssamarbeid på tvers av offentlig og privat er krevende håndarbeid. Her spiller klyngene en avgjørende rolle.
Peanøtter til ideer – milliarder til asfalt
Et bilde vi ofte møter i Nordic Edge er dette: Vi investerer bare i vår region 40 milliarder i fysisk infrastruktur – dynamitt tunneler og asfalt. Samtidig investeres det peanøtter i å
bygge den infrastrukturen ideene våre skal kjøre på. Innovasjonsmotorveien mangler både påkjørings- og akselerasjonsfelt.
Sannheten er at innovasjon ikke trenger å koste mye. Ta eksempelet fra Oslo universitetssykehus: Ved å sette pasienten i sentrum og bruke designdrevet innovasjon, klarte de å redusere ventetiden for brystkreftutredning med 90 prosent! – fra tre måneder til én uke. Ingen investeringer. Bare modig ledelse, smartere samhandling og vilje til å utfordre etablerte rutiner.
Eller se til Finland, som har bestemt at 10 prosent av offentlige anskaffelser skal være innovative. Hvis vi i Norge gjorde det samme, ville det frigjøre 50 milliarder kroner til utvikling av nye løsninger. Det ville vært den største innovasjonspakken i moderne tid – uten å bruke én ekstra krone.
Landet som forble rikt
Og mens vi fortsatt har verdens største oljefond, lar vi store muligheter gå fra oss. Martin Bech Holtes bok «Landet som ble for rikt» peker på hvordan rikdommen har gjort oss makelig anlagt. Offentlig sektor vokser, men produktivitetsveksten flater ut. Vi bruker for lite av ressursene våre på det som skaper fremtidig konkurransekraft.
Alle snakker varmt om innovasjon, men altfor få kan faktisk drive det frem i praksis. Skal vi gå fra festtale til feltarbeid, må vi løfte den praktiske kompetansen. Innovasjon krever ikke bare store ord, men ferdigheter i kulturbygging, ledelse under usikkerhet, metodikk og konkrete verktøy. Det holder ikke å «tenke nytt» – vi må kunne gjøre nytt.
Fem grep for bedre innovasjonskraft
Her er fem grep vi som region – og nasjon – kan ta uten å bruke mer penger:
- Innovasjonsledelse med ryggrad: Prioriter det som gir varig verdi. Ikke kutt innovasjon først – kutt det som ikke bringer oss fremover.
- Pilotavtaler med næringslivet: Test. Lær. Gjenta. Skap modeller for samarbeid som faktisk forplikter. Sikt mot internasjonal skalering.
- Innovasjonsinfrastruktur: Bygg sterkere arenaer og systemer for å koble ideer med behov – og gjerne friksjon i prosessene. Bryt siloer.
- Kopier det som virker: Del og tilpass løsninger på tvers av kommuner og sektorer. Ikke alle innovasjoner må fødes lokalt.
- Gjør som Finland: Sett av 10% av offentlige anskaffelser til innovative innkjøp. Lag rom for nytenkning. Riktige innkjøp = nye arbeidsplasser
Vi kan ikke bygge tunneler for 40 milliarder og samtidig la innovasjonen stå og vente i veikanten. Hvis ikke vi investerer i endring nå, når skal vi da?
