Nei, beredskap og eksport er ikke konkurrerende mål
Skrevet av: Gunnar Crawford
Det fins en spenning norsk politikk ikke har tatt inn over seg: vi investerer historisk mye i forsvar og beredskap, samtidig som matforsyningen vår henger på verdikjeder vi ikke kontrollerer. Dette gav oss utgangspunktet for årets Arendalsuke hvor jeg og Silje Øksnes Kolås ledet debatten «Hvordan unngå milliardsatsing på tom mage?» på vegne av AgriFoodTech Norway. Vi satte debatten sammen for å teste ett spørsmål — om bedre matberedskap og bedre vilkår for de norske agritech-selskapene egentlig er to sider av samme sak. Og til høsten legger regjeringen fram Norges første nasjonale agritech-strategi.
Det som slo meg etter en time på scenen, var hvor samstemt panelet var — fra helt ulike ståsteder.
Foto: Andreas Amdal Østrem - På bildet: Gunnar Crawford
Tre sårbarheter – og ingen plan for hvem som taper
Gunn Alice Birkemo fra FFI åpnet med tre sårbarheter fra rapporten deres om forsyningssikkerhet i krise og krig. Matproduksjonen vår er dypt importavhengig: såvarer, gjødsel, innsatsvarer. Arbeidskraften er i stor grad utenlandsk og kan forsvinne i en krise.
Og når kraft, drivstoff og folk må prioriteres mellom forsvar, sykehus og matproduksjon, finnes det ingen god plan for hvem som taper. Poenget hennes var ikke at teknologi løser alt — hun påpekte at automatisering også innfører nye sårbarheter, som digitale angrep.
Salat uten hender, jord uten kjemikalier
Så kom selskapene. Ken Roar Riis fra SoilSteam har brukt år på å utvikle en maskin som renser jord for biologisk forurensning med damp, uten kjemikalier, og eksporterer den nå til Nord-Amerika og Europa. Endre Thesen Harnes fra Avisomo har bygget verdens mest automatiserte vertikaldyrking sammen med Coop — salat fra frø til pose uten hender, i butikk siden påske, og allerede med for lav produksjon til å møte etterspørselen.
Philipp Engedal fra Coop forklarte hvorfor de investerte: salaten erstatter varer fraktet fra Italia og Spania, som med klimaendringene kommer fram forsinket og i dårligere forfatning.
Foto: Kjartan Nyberg Håland
Det offentlige må bli kunde
To selskaper, samme beskjed til strategien.
Teknologien er ikke problemet. Det er rammevilkårene, og det er at det offentlige ikke tar løsningene i bruk. Riis var tydelig: myndighetene må gi forutsigbarhet og langsiktige finansieringsordninger, og de må være en av de første kundene.
Harnes ba om at rammene bygges for morgendagens situasjon, ikke gårsdagens — «sommeren 2026 viste at klimaendringene skjer nå».
Bonden bør få betalt for beredskap
Investor Nito Simonsen fra ClimatePoint løftet blikket mot kapital og insentiver: bonden er allerede en beredskaps- og klimaaktør, og burde få betalt for det — gjennom klimakreditter, sertifikater eller skattefradrag for ny teknologi.
Han pekte også på behovet for blandet finansieringskapital i stor skala, som kan bære selskaper gjennom de tøffe årene mellom oppstart og skala.
Større enn internett – men virkemidlene er for små
Ellen Altenborg fra BI satte markedet i perspektiv. Hun jobbet i telekom på nittitallet, da internett og mobil var nytt og enormt — og agrifoodtech, mener hun, er et større marked enn det. Matproduksjon sysselsetter over en milliard mennesker globalt, og en stor andel av arbeidet kan automatiseres over tid.
Samtidig var poenget hennes at markedsrisikoen ikke er problemet — det er at virkemiddelapparatet er for fragmentert og for smått til å bære norske selskaper fra oppstart til skala, tross at Norge har eksportert mat i nesten tusen år og har bønder som er blant de beste i verden å utvikle teknologi sammen med. 
Foto: Kjartan Nyberg Håland
Mat kan ikke settes på pause
Hanne Steen fra Nortura minnet om noe teknologioptimismen lett glemmer: matproduksjon er biologi. Dyr må fôres og melkes hver dag, ledetidene er korte, og systemet kan ikke settes på pause. Beredskap handler like mye om reparasjon og infrastruktur som om ny teknologi — og det krever at flere departementer setter seg ved samme bord.
Regjeringen var representert ved statssekretær Kristina Sigurdsdottir Hansen fra Nærings- og fiskeridepartementet. Hun trakk fram havbruk som et forbilde for grønn sektor — en næring som har kommet langt på teknologiadopsjon — og pekte på fôr som et konkret krysspunkt mellom blå og grønn sektor, der Norge allerede har et eget program for bærekraftig fôr. Hun understreket at strategien er underveis og fortsatt åpen for innspill.
Beredskap og eksport trekker i samme retning
Mye av det panelet etterlyste, er også noe vi har spilt inn til strategien: at virkemidlene må treffe hele verdikjeden, og at rammevilkår og regulering avgjør om teknologien faktisk tas i bruk. På ett punkt møtes debatten og innspillene direkte — at beredskap og eksport må ses i sammenheng, og forankres på tvers av landbruks-, nærings- og forsvarsdepartementet.
I Nordic Edge følger vi internasjonalt agritech-arbeid på nært hold, og det bekrefter det samme. Storbritannia er et godt eksempel: de har allerede lagt agritech inn i sin industristrategi, med eksport bygget inn fra første side. Det er nettopp den koblingen vi tar med oss når vi til høsten tar en delegasjon norske agritech-selskaper til Midlands gjennom vårt How to Enter UK-program.
Foto: Kjartan Nyberg Håland
For det jeg tok med meg hjem, er dette: den teknologien vi trenger for vår egen matberedskap, er den samme teknologien resten av verden vil kjøpe. Beredskap og eksport er ikke to konkurrerende mål. De trekker i samme retning. En bonde i Rogaland og en bonde som møter tørke lenger sør har bruk for mye av det samme.
Strategien skrives nå. Spørsmålet er om den klarer å se de to tingene som én sak. Det var det debatten handlet om, og det er samtalen vi tar videre.
