Hope in Action: Hva vi lærte på Nordic Edge Expo 2026
Den tiende utgaven av Nordic Edge Expo samlet ledere, innovatører og bybyggere fra hele Europa til to dager med ærlige samtaler om verden slik den er - og hva den krever av oss. Temaet var Hope in Action. Ikke optimisme uten ansvar, men håp som er forankret i hva vi faktisk gjør videre. Her er hva de fant ut da de møttes i samme rom.
![]()
Bilde: Konferansierene - Hilde Sandvik, Marte Solheim og Bothild Nordsletten
Det finnes mange konferanser om klimaendringer. Mange om kunstig intelligens, om bymobilitet, om matsystemer og digital forvaltning. Det som er vanskeligere å finne, er et sted der alle disse samtalene skjer på én gang – der sikkerhetseksperten, forsikringsøkonomen, byfarmen og byplanleggeren sitter i samme rom og innser at de jobber med det samme problemet fra ulike vinkler.
Det er ideen bak Nordic Edge Expo. Og ved årets tiende utgave i Stavanger føltes tidspunktet særlig presist.
– De fleste konferanser går i dybden på ett tema, sier Inger Hanne Vikshåland, prosjektleder for arrangementet. – Det vi prøver å skape her er noe annet – de felles referansepunktene som gjør det mulig for folk fra svært ulike sektorer og fagmiljøer å faktisk jobbe sammen. Du kan ikke samarbeide på tvers av siloene hvis du aldri har vært i samme rom.
En verden som ikke kommer én krise om gangen
Morgenen åpnet med en provokasjon. Viseadmiral Louise K. Dedichen, Norges tidligere militære representant til NATO, ga publikum en ærlig beskrivelse av et Europa under press – daglige cyberangrep, en krig i Ukraina hun rett ut kalte «vår krig», og et sikkerhetsbilde som endrer seg raskere enn de fleste regjeringer har vært villige til å erkjenne.
– Vi er ikke i krig i Norge, sa hun. – Men vi er heller ikke i fred.
![]()
Bilde: Louise Dedichen på scenen
Futuristen Lars Rinnan fulgte etter – ikke for å motsi henne, men for å fullføre bildet. Den samme verden Dedichen beskrev er også en verden der eksponentiell teknologi ankommer raskere enn de fleste forventer. Solenergi er i ferd med å bli den billigste energikilden noensinne. Datakraft dobles på en kurve som innen 2029 vil gi prosesseringskapasiteten til en menneskelig hjerne inn i en tusen-dollar enhet.
– Alt dette er et designvalg, sa Rinnan. – Det er opp til oss. Ikke robotene.
Spenningen mellom disse to perspektivene – alvoret i øyeblikket og rekkevidden av mulighetene – gjennomsyret hele dagen.
Verktøyene finnes. Det som mangler er forbindelsen.
Det som slo mange deltakere var ikke mangel på løsninger, men mangel på forbindelser mellom dem. Arnoud Molenaar, som tilbrakte et tiår som Chief Resilience Officer for Rotterdam, viste hvordan en av Europas mest klimautsatte byer gjorde sin geografi til en designutfordring – ved å bygge vanntorg som fungerer som offentlige rom, flytende nabolag og tidevannparker som bryter bølgekraft og skaper nytt habitat. Line Gjengedal Ruud fra If Skadeforsikring kom med hardere tall: ekstremvær koster allerede Norge 5,5 milliarder kroner årlig, og dette stiger til 19 milliarder innen 2100 uten økte investeringer i forebygging. Én krone investert i forebygging sparer seks i gjenoppbyggingskostnader.
![]()
Foto: Lene Gjengedal Ruud fra IF Skadeforsikring på scenen
Eirik Gundegjerde fra Lyse pekte på en mulighet som for øyeblikket går tapt i stor skala: den enorme varmen som strømmer ut av datasentre – nok fra ett enkelt 100-megawatts anlegg til å forsyne 25 til 30 store veksthus – kunne forankre helt nye industrier, om noen bare stilte det riktige spørsmålet i planleggingsfasen.
– Det er nettopp den typen samtale som ikke skjer når alle holder seg i sin egen silo, reflekterer Vikshåland. – Datasenter-folkene og matproduksjons-folkene er ikke naturlig i samme rom. Men de burde være det.
Vi designer oss bort fra naturen - og fra hverandre
Et av dagens mer stille urovekkende øyeblikk kom fra Carmen Garcia Sanchez, forsker ved Det Kongelige Danske Kunstakademi og rådgiver for EU-kommisjonens New European Bauhaus-initiativ. Dataene hennes var enkle og slående: innbyggere i Europa tilbringer i gjennomsnitt 90 prosent av tiden innendørs i kunstige omgivelser. Barn i dag tilbringer 50 prosent mindre tid utendørs enn foreldregenerasjonen – i gjennomsnitt litt over fire timer i uken. En studie av mer enn 800 europeiske byer fant at færre enn 15 prosent av befolkningen har tilstrekkelig tilgang til grøntområder etter enhver rimelig standard.
Konsekvensene, argumenterte Garcia Sanchez, er ikke bare estetiske. Regelmessig kontakt med naturen reduserer stress, senker blodtrykket, styrker sosial samhørighet og kan til og med redusere byvold. Disse fordelene kan oppstå på så lite som fem til tjue minutter i naturen. Og likevel gjør måten vi designer byer på denne kontakten systematisk vanskeligere å få – og det skjer mest alvorlig i nabolagene som har minst råd til det.
Byene er klare. Systemet er det ikke.
Kanskje dagens mest presserende diagnose kom fra Thomas Osdoba, administrerende direktør for NetZeroCities – EU-plattformen som støtter 100 byer på veien mot klimanøytralitet innen 2030. Barrieren for fremgang, argumenterte han, er ikke teknologi, innbyggernes vilje eller ambisjonsnivået i byene. Det er inkohærensen mellom europeisk, nasjonal og lokal styring. Byer har ledet an i klimaarbeidet i tretti år. De er nærmest innbyggerne. De er mest ansvarlige. Og likevel blir de bedt om å levere uten myndighet, ressurser eller politisk samsvar.
– Vi går nå og prøver å finne ut hvordan vi kan gå raskere, sa Osdoba. – De trenger andre sko. Vi trenger en løpebane og drivstoff.
![]()
Foto: Thomas Osdoba i panelet om å lede i en tid med endringer
Karin Ekdahl Wästberg fra Stockholms kommune viste hva det ser ut som å løpe når forholdene ligger til rette: tre tiår med tålmodig investering i innovasjonsinfrastruktur, 18 universitetspartnerskap, kvantemeldinger som sendes gjennom fibernett lagt i 1994, og et fullelektrifisert anleggsprosjekt fremskaffet gjennom offentlig innkjøpsmakt. Lærdommen hun trakk var tilsynelatende enkel: å se er å tro. Vis at noe virker, og andre vil følge etter.
![]()
Foto: Karin Ekdahl Wästberg forteller Stockholms innovasjonshistorie
Det menneskelige laget
Noen av dagens mest varige øyeblikk kom ikke fra politiske rammeverk, men fra historier om mennesker.
Thomas Snellman, den finske bonden som grunnla REKO-ringen – en direktehandelsmodell mellom bønder og forbrukere nå aktiv i nesten 20 land – beskrev hva som skjedde da bønder og forbrukere begynte å møte hverandre ansikt til ansikt. Én bonde, sa han, hadde fullstendig mistet håpet før konseptet ble introdusert. Å kjenne menneskene som spiste maten hans ga det tilbake.
![]()
Bildet: Panel om nordiske matsystemer. Fra venstre: Siv Kristiansen, Mark Horler, Thomas Snellmann og Bothild Nordsletten
Birna Iris Jónsdóttir, administrerende direktør i Digital Iceland, avsluttet dagen med en annen type resiliens-historie. Da byen Grindavík ble slukt av vulkanlava, hadde teamet hennes nødinformasjonssystemer, leieplattformer og søknadsskjemaer for eiendomskjøp klare for 3 800 fordrevne innbyggere i løpet av dager. Den hastigheten var bare mulig fordi det digitale fundamentet hadde blitt bygget tålmodig over år.
– Dette er hvor viktig digital motstandskraft er, sa hun. – For en vulkansk nasjon.
![]()
Bilde: Birna Iris Jónsdóttir, administrerende direktør i Digital Iceland
Hva den tiende utgaven lærte oss
Når Vikshåland ser tilbake på ti år med Nordic Edge Expo, er hun mindre slått av enkeltforedragsholdere eller sesjoner enn av det som skjer mellom sesjonene – i korridorene, over lunsj, i samtalene som begynner med «jeg hørte at du også jobber med det.»
– Problemene vi står overfor respekterer ikke sektorgrenser, sier hun. – Klimaendringer påvirker matsikkerhet, som påvirker sosial ulikhet, som påvirker sikkerhetspolitikk. Du kan ikke løse noen av dem i isolasjon. Det vi trenger er felles referansepunkter – et felles språk, felles historier, felles erfaringer. Det er det denne ekspoen prøver å skape.
Den fullstendige oppsummeringen fra Nordic Edge Expo 2026 kommer snart!